Det høres ut som en vanskelig og ikke minst sårbar situasjon for deg. Du er ikke alene om å føle det slik - frykt for å bli utstøtt eller ikke akseptert for den man er. Man er den man er, og har den legningen man har uavhengig av hvilken tro man tilhører. Du vet best hvem du er. Det er nok like mange bifile og homofile personer blant de kristne som ellers i samfunnet, men noen velger å undertrykke sin seksualitet fordi de tror det er en synd å være bifil eller homofil. Samfunnet har endret seg ganske mye og de aller fleste aksepterer at mennesker har forskjellige legninger.
Er det noen trygge voksne rundt deg du kan snakke? Helsesykepleier på skolen kan være en fin samtalepartner og støtte deg. For noen kan søsken eller venner som du kan snakke åpent med, og som støtter deg også være viktig. Du er i en alder der mange er søkende og usikre på seg selv og hvilken legning de har. Er det noen fra kirken din du kan snakke med?
Husk at mange bruker mange år på å finne seg selv. At du i så ung alder er i ferd med å akseptere at du er den du er, er imponerende. Det viktigste for deg bør være at du er fornøyd med den du er og leve livet slik du ønsker. Jeg forstår at dette er vanskelig for deg. Det er vondt hvis man er redd for at familien eller menigheten ikke vil godta at man er homofil. Noen aksepterer og forstår lettere enn andre. Noen trenger tid på å venne seg til tanken. For noen ungdommer kan det bli så vanskelig at de ikke tør å snakke med foreldrene om at de er homofile, kanskje ikke før de er voksne eller har flyttet ut.
Uansett hva du bestemmer deg for så vit at vi heier på deg!
Vennlig hilsen helsesykepleier i Preikes